Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Politikk er mye mer enn bare skatt, og det er skummelt å se seg blind på skatt. Det er ikke et problem i Norge, og i hvert fall ikke på venstresida i norsk politikk. De snakker nemlig ikke om skatt i det hele tatt. Skatt settes på dagsordenen et par ganger i året, når enda en milliardær melder sin exit ut av velferdsstaten. Reisen går til Sveits, som i tillegg til å bli et nytt hjemsted, tilfeldigvis er et skatteparadis.
Og hva gjør venstresidens politikere? De går ut og kjefter på den ene milliardæren. «So long! Lukk døra etter deg, og kom ikke tilbake!»
Hva er det godt for, egentlig? Oh well, det er jo ikke sånn at jeg er så mye bedre – jeg tenkte nøyaktig samme tanke. Men så er ikke jeg politiker heller.
Rett etter at Bjørn Dæhlie meldte sin utflagging til Sveits vinteren 2022, kom SVs finanspolitiske talsperson, Kari Elisabeth Kaski, med et forslag om exit-skatt via Finanskomiteen i Stortinget. En exit-skatt som kunne sørge for at en som flytter formuen sin ut av den norske velferdsstaten, vil få kjenne det kraftig i lommeboka.
Hva er det Kjell Inge Røkke har skapt formuen sin på? Norske naturressurser. Og han har skapt den med hjelp fra den norske velferdsstaten og gratis utdanning. Hvorfor i all verden skal en person i Sveits sitte å tjene penger på norske naturressurser?
En exit-skatt monner, men det er ikke nok. Jeg savner en venstreside som tydeliggjør skatteløsningene sine. Hvor treffer skatter, hvem treffer den, og hva får vi igjen for den?
Hvor var egentlig støtten fra de andre venstresidepolitikerne da Kaski kom med forslaget sitt? Noen ganger kan et parti få igjen for å rose andre politikere som presenterer løsninger som er like sitt eget.
I 2016 var progressiv skatt skikkelig «in». Den franske økonomen Thomas Piketty, ga ut boka «Kapitalen for det 21. århundre», og reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk flokket rundt ham og hans ideer som trønderfjortisene gjorde da Justin Bieber var i Trondheim. Ikke rart, da Piketty av flere ble omtalt som «økonomiens Bieber».
Nåværende statsminister og Arbeiderparti-politiker, Jonas Gahr Støre, og daværende SV-politiker Heikki Holmås, var to av Pikettys fans – som også tok selfie med økonomen.
I denne perioden var SV på en skikkelig skattepolitisk høydare. De presenterte en Piketty-inspirert progressiv skatteløsning. Løsningen ble blant annet illustrert med grafer som viste hvor skatten skulle treffe, og hva folk skulle få igjen.
Jeg er fullt klar over at man ikke skal se seg blind på skatt. Politikk er så mye mer. Men denne formen for politikk tar tid, og må bygges, stein for stein. Er det derimot noe som kan endre et samfunn over natta, så er det en progressiv skattepolitikk. En exit-skatt som svir så hardt at slike som Kjell-Inge Røkke kanskje må tenke seg om en ekstra gang før han stikker fra landet som gjorde han rik i utgangspunktet. En skatt som kan ruste opp både helse- og skolevesen i Norge. Dersom man faktisk har en slik skattepolitikk, hvorfor viser man det ikke fram til alle døgnets tider?
Rødt blir stadig større, og SV likeså, men det går i sneglefart. Begge partiene har lenge hatt mulighet til å havne over 10-tallet på meningsmålinger, mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet spenner bein på seg selv i regjering.
I stedet for å hamre løs på alt Arbeiderpartiet gjør feil, kunne Rødt vist landets velgere hva de faktisk ønsker å oppnå. Ikke bare de små populistiske løsningene de har i enkeltsaker, som i energidebatten, men hvordan landets skattefordeling ville vært dersom de hadde styrt landet. Den sjansen benytter de seg svært sjeldent av, selv om de har muligheten til å vise den fram hver eneste dag. Det er sløvt av Rødt. Og SV er dessverre ikke mye bedre. For ikke å nevne Arbeiderpartipolitikere, som bruker tida si i posisjon til å advare mot Rødt, framfor å ta ansvar selv.
Som Rødt Oslos Eivor Evenrud påpekte valgnatten i Sverige: «Å rope hvor ille andre partier er, gjør sjelden at folk hører hva du og ditt parti foreslår. Å skremme med at «det blir verre med de andre,» gir deg ikke folks tillit, stort sett bare usikkerhet. Politikere må presentere egne løsninger, og ta folks høyst reelle bekymringer på alvor».
Evenrud siktet til venstresidas og sentristenes stadige advaringer mot Sverigedemokraterna, fremfor å presentere egne løsninger.
En grundig presentasjon av egne løsninger, og tydeliggjøring av egen fordeling, benyttes altfor lite i norsk politikk.
Et prakteksempel på et parti som nesten har gjort det til hovedsak å advare mot andre partier, er Miljøpartiet de grønne. MDG klarte ikke sperregrensa ved forrige valg, og ligger fortsatt under den.
Nå er jeg såpass politisk nerd at jeg kjenner til de fleste programmene til de fleste partiene – både arbeidsprogram og prinsipprogram – for de partiene som faktisk har prinsipprogram, vel å merke. Men de aller fleste nerder ikke politikk på dette nivået, og det burde heller ikke være nødvendig. Partiene er nødt til å bli flinkere til å snakke fram egen politikk, framfor å advare mot andres.
Jeg har lært såpass her i livet, at kommer det noen bort til meg for å advare mot en annen, blir ikke jeg betrygget. Jeg vet at jeg raskt kan bli den neste de advarer mot. Hva det er godt for, fatter jeg ikke.
Det nytter ikke å peke ut drittsekker som forlater velferdsstaten, når man selv har et ansvar for å tette smutthullene i skattepolitikken. Det gjelder både SV og Ap da de satt i regjering, og det gjelder Hadia Tajiks parti nå, som sitter i regjering. Og like viktig: Man må sørge for en skattepolitikk som ikke skaper så store formuer som Røkke nå har. Han kan spare – hold deg fast – én million kroner per dag (!) på sin exit til Sveits.
Og så, til «the million dollar»-spørsmålet, bokstavelig talt: Når i all verden kommer forslaget om skatt på de multinasjonale teknologiselskapene som tjener seg søkkrike i Norge? De største teknologigigantene betaler ikke en krone i skatt per dags dato – forstå det den som kan.
Vis meg din progressive skatteløsning, politiker, og jeg skal vise deg at det går oppover i marsjfart for deg deretter.