Tirsdag behandler formannskapet i Trondheim saken om mulig Gondolbane opp Våttakammen. At kommunedirektøren ikke anbefaler en gondolbane til Våttakammen i Trondheim burde for ingen komme som en overraskelse. En skulle i grunn lete lenge etter et forslag til prosjekt mer i utakt med tiden enn nettopp det som var forslått av næringsinteresser i byen vår. Cruisebåtturister var da også nevnt som en av de mulige målgruppene. En kommersiell bane til for de som i disse dager har penger til overs. Fra første stund slo det meg at det merkeligste med denne saken var hvordan den i det hele kunne bli en sak. Gitt de uttalte forpliktelsene til klima, natur og miljø.

Ideen om å bygge en bane, tvers igjennom gammelskogen, er i seg selv preget av gårsdagens ideer. En argumenterer med at bane ville gi flere, bedre tilgang til marka, kan virke legitimt. Men vi kan allerede ta buss 26 til foten av selve Gråkallen eller trikken, som ikke ville la seg legge ned, til Lian. Med andre ord burde det ikke være tilgjengelighet inn i marka som er problemet. Bymarka er slik jeg ser det allerede en av de best tilgjengelig områdene med skog og heilandskap i landet.

Spørsmålet må da være hvor mye bedre tilgjengelig marka ville være om vi også kunne ta gondolbane til Våttakammen? Banen ville løftet folk på minutter opp de bratte nordlige liene, opp fra byen gjennom skogen der dyr finner skjul. I et relativt skjermet område i en skog ellers gjennomboret av stier. I de bratte liene der naturen fortsatt har en sjanse. Mellom storvokst skog og stup.

De ville bli løftet opp til en steinknaus omgitt av smale stier. Stier som i dag allerede er et sørgelig skue da for mange tusen par støvler allerede i dag trår dem. Slitasjen på stiene mellom Våttakammen og Geitfjellet er dessverre allerede et problem. Det er heller ikke i dag tilrettelagt med preparerte skiløyper i denne delen av marka. Selve banetraseen, tilførselsveier og støtteinfrastruktur vil i seg selv bidra som barrierer som bidrar til en økt oppsplitting av marka, som kan bidra til å forstyrre det livet som lever og vokser i området.

At det ønskes fra noen nok et inngrep inn i den delen av den bynære marka viss kanskje sterkeste verdi er dens relative utilgjengelighet er fortoner seg for meg som underlig. En verdi ikke så mye for oss mennesker som for dyr, fugler og vekster er de deler av natur vi føler vanskelig tilgjengelig. Det bratte terrenget, den fuktige myra eller det tette krattet har viktige funksjoner i et økosystem vi også er avhengig av. Det er som om budskapet om naturtap ikke helt har festet seg i Trondheim. FN har på veiene av ledene miljø av naturforskere slått alarm, vi lever i en reel naturkrise.

På 50 år har kanskje så mye som 2/3 av alle ville dyr blitt borte. Artene er der fortsatt, stort sett, men desimert, halvert og brakt ut av naturlig balanse. Antropocen, vi kjenner nå i økende grad på effektene av at vi har lagt jorden under oss. Noen har for lengst kunngjort den sjette massedøden. Vi kan tenke romantisk om hildringen av en fjern villmark, og kjenne på sorg om den skulle forsvinne, men mesteparten av naturtapet skjer rett foran øynene våre. Det er der vi lever, bygger og bor at naturen må gi tapt. Hver eng, hvert skoghold, hver bekk, som blir borte er et tap. Isolert sett lite, men summen er det som teller. Hva skal vi ofre vår felles natur for? Vi redder ikke verden med Våttakammen, men hva sier det om oss om vi velger å se bort fra naturhensyn ved en gondolbane?

At prosjektet har en tvilsom økonomi, dårlig plan for å hindre utslipp og generell tvilsom samfunnsnytte er i seg selv sterke argument, fremsatt av kommunedirektøren, for å si nei. Argument som i seg selv bør gjøre valget lett for politikerne. Likevel er det selve naturargumentet som uavhengig av de andre her i dette tilfellet burde ha lagt ballen død i første runde. Gondolbane opp Våttakammen fremstår som et prosjekt som aldri burde ha nådd så langt som ditt det har kommet nå, og som burde vært kontant avvist av det politiske flertallet i kommunen. Gondolbanen, om den er aldri så mye en attraksjon, er ikke noe vi trenger. Snarere tvert imot er det store verdier som går tapt ved å anlegge en slik form for infrastruktur inn i en skog som har mer verdi for oss enn den kortsiktige nytten av profitt.

La oss om ikke annet reflektere over visdommen i ordene til skogsjef Fredrik von der Lippe «Her er du alltid velkommen når ingen kan se at du har vært her!» Mitt håp er at behandlingen i formannskapet tirsdag også blir slutten på ideen om en gondolbane som aldri i første runde burde ha vært fremmet.