Snart er de en like stor sommerplage som flåtten. El-sparkesyklene og de som eier dem. I Midtbyen i Trondheim må butikkeiere søke kommunen om å få lov til å sette opp markiser foran butikkvinduene på fasaden. Det er strenge bestemmelser om høyde og mål med tanke på framkommelighet og sikkerhet for fotgjengere på fortau. Det som ligger strødd på kryss og tvers foran markisene på fortauene er det åpenbart ikke like nøye med. Her råder jungelens lov. Eller et fritt marked da, som nesten er det samme.

Miljøbevissthet er trendy. Takk og pris for det. Kloden blir varmere, og følgene er alvorlige. Pandemiårene kommer til å være et barneskirenn i sammenligning med klimatrusselen i horisonten. Økt CO2 i atmosfæren er den største årsaken. Når vi mennesker nå engang er sånn at vi helst ikke vil gi fra oss noen privilegier eller bekvemmeligheter, uansett hva som truer, er det kjekt å få tilbud om noe for å lindre vår dårlige klimasamvittighet. Her ruller el-sparkesykkelen inn. I år har de største aktørene varslet at de kommer til å satse enda hardere i Trondheim, oppjustere tilbudet, tilby flere sykler.

Svenske Voi er en av de største i Norden, markedsledende og selvfølgelig på plass for å skape grønn profitt i gatene til Norges tredje største by. På hjemmesiden kan man lese hvordan de har som målsetting å hjelpe byer å bli bilfrie, og til å nå sine klimamål. De bruker store ord som holdbarhet og bærekraft. I 2019 avslørte den svenske næringslivsavisen Dagens Industri at en el-sparkesykkel hos Voi bare hadde en livslengde på 40 dager og all forsking viser at el-sparkesykkel ikke erstatter bil, men gåing og sykling – som er betydelig bedre for miljøet.

De største eierne av Voi er en håndfull kjente svenske tech-milliardærer. En gjeng oppfinnsomme finanscowboyer som er vant til å finne hull i regelverkene, og behov vi ikke visste vi hadde. Hvordan de i det hele tatt tjener penger på el-sykkelopplegget er fortsatt litt av et mysterium, men det er ikke tvil om at dette er aktører som kan pumpe mye penger inn i en «kul» ny bransje, øke interessen, forventningen og dermed verdien av firmaet og kanskje selge seg ut med god fortjeneste? Jeg vet ikke. Men jeg skjønner at du må ha veldig mange sykler, til lavest mulig innkjøpspris og færrest mulig ansatte for å få det til å gå noenlunde rundt. Men kanskje det ikke handler om penger?

Kanskje de faktisk er miljøriddere med grønne hjerter som banker for at kommende generasjoner skal kunne leve videre på jorden vår? At det er på uselvisk, non-profit-grunnlag de plasserer ut tusentalls el-sparkesykler for blinde og svaksynte, eldre og rullestolbrukere å snuble i på fortauet. For unger å bruke som artige tivolifornøyelser. For promillekjørere på vei hjem fra byen. Ortopedene på St Olavs må jo få noe å gjøre i sommerhalvåret også.

Ja da, frihet under ansvar og alt det der. Men det er el-sparkesykkelfirmaene som har all friheten og det er vi som tar alt ansvaret.

Når en «kul» ny bransje basert på forretningsmodeller som forutsetter et uregulert marked møter sidrompa kommunepolitikere, kan det bli litt vimsete. I et tafatt forsøk har Trondheim kommune prøvd å regulere antallet sykler og hvem som skal få tillatelse til å leie ut el-sparkesykler i byen. Til ingen nytte. Kommunen har til og med tapt i retten, to ganger, mot firmaet Ryde, som enkelt og greit bare ignorerte kommunens konsesjonsordning og satte ut sykler selv om de ikke hadde noen avtale. Da kommunen sa at antallet el-sparkesykler ikke skal overstige 600, kunne man senere telle 2000.

Personlig kan jeg like aktører som opponerer og trosser makten, men ikke til hvilken som helst pris - og ikke på et falskt miljøgrunnlag. To tusen el-sparkesykler er like klimasmart som å kjøre SUV til butikken to tusen ganger, men ha med et handlenett fra helgeturen til New York fordi man «tenker på miljøet». En grønn framtid krever mer. Mye mer. Den legger ikke opp til en lat og behagelig tur. Og den lar seg neppe omskape til en lønnsom forretningsmodell.