Et sted i nord, kanskje ikke så langt unna der du bor, holder en fire år gammel gutt et fast grep rundt lekekofferten sin. Han har den med seg overalt – når han spiser, når han går på do når han sover. Inni den har han det han trenger for å beskytte seg og mamma når pappa blir så altfor sint: litt nistemat, en lommelykt, en leketelefon og en sprettert.

Dette er en historie fra Krisesenteret i Salten og det er en av flere historier vi ble kjent med under årets «Barns beste- konferanse», som vi nylig arrangerte. Temaet for konferansen var forebygging av vold og overgrep mot barn og unge.

Artikkel 19 i FNs konvensjon om barnets rettigheter sier at alle barn har rett til beskyttelse mot vold og at samfunnet har en plikt til å gjøre alle egnede tiltak for å beskytte barn mot alle former for vold, misbruk og omsorgssvikt. Hva kan vi gjøre for å oppfylle dette, så denne lille gutten ikke trenger en sprettert til beskyttelse?

Svakheter ved myndighetenes innsats

Myndighetene har en forpliktelse til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep. Nylig kom en rapport fra Riksrevisjonen som slo fast at det offentlige ikke gjør nok i arbeidet mot vold i nære relasjoner; det er variasjon i kommunenes oppfølging på området og det er for liten kunnskap om avvergingsplikt, opplysningsplikt, taushetsplikt og vold i nære relasjoner blant de som arbeider med barn og unge. Rapporten viser det mange allerede er smertelig klar over: vi er ikke gode nok.

Det finnes tusenvis, kanskje titusenvis, av dyktige voksenpersoner der ute i vårt langstrakte land som arbeider dag og natt med disse problemstillingene. Det finnes mange gode statistikkdatabaser og ressurssentre med omfattende kunnskap, som kunne betydd mye for å få en god situasjonsforståelse. Det finnes mange gode tiltak, tiltak som betyr noe, tiltak som hjelper.

Men dessverre hjelper dette lite dersom kun et fåtall kjenner til hvor de finner denne kunnskapen og kun de som har innført de gode tiltakene vet om dem.

Dersom samfunnet skal kunne forebygge, avverge og avdekke vold og overgrep mot barn og unge, er tre elementer helt essensielle: Samarbeid, kompetanse og nytenkning.

Samarbeid

Samarbeid på tvers av kommunegrenser, fylkesgrenser og landegrenser er avgjørende. Det er også samarbeid mellom kommunale etater, med foreldre og fremfor alt: samarbeid med barn. Barn må inkluderes i prosessene for å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt.

Alle som omgås barn og unge, enten i barnehage, på skolen, i helsevesenet, fritidsklubber, ungdomsråd eller andre steder hvor barn og unge er, må tørre å se helheten på dette feltet og etablere gode rutiner for oppfølging og samarbeid.

Kompetanse

Kompetanse om temaet vold i nære relasjoner og forståelse for at dette er en kompetanse som alle de som arbeider med barn må ha, er viktig. Denne kompetansen finnes, men den må ut til massene.

Statsforvalteren samarbeider med Sametinget, kommunene og de regionale ressurssentrene mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) om å øke kunnskapen og kompetansen på dette feltet i kommunene. Helt konkret arbeider Statsforvalteren med implementering av de voldsforebyggende verktøyene «Jeg Vet» og «Snakke sammen». Disse er viktige læringsressurser for å gi barn og unge kunnskap om vold, overgrep og mobbing. Men dette alene er ikke nok.

Nytenkning

Erkjennelsen av at vi må gjøre mer betyr at vi må tenke nytt om flere tiltak. Vi trenger vilje til å prøve nye ting, og dermed at noen også tar risikoen det er å prøve nye ting. Melhus ungdomsråd tok initiativ til prosjektet «Sex og sånt» fordi de fikk mange tilbakemeldinger fra ungdom om at seksualundervisninga på skolen var dårlig og mangelfull. Det har nå resultert i en samarbeidsavtale mellom ungdomsrådet, skolene og helsestasjonene i kommunen, hvor ungdom og også foreldre er tett involvert. Dette er bare et av mange eksempler på at det er mulig å tenke nytt og annerledes, og at det lønner seg å samarbeide med barn og unge.

Barns beste

Selv med disse tre elementene gjenstår en nøkkelfaktor for å kunne bedre situasjonen for barn og unge: erkjennelsen av at vi ikke gjør nok i dag. Det først skrittet på veien mot bedring er å innse nettopp det. Vi kommer ingen vei før vi erkjenner de feil vi i dag.

At barn og unge blir utsatt for vold og overgrep angår oss alle. Det er et samfunns- og folkehelseproblem som medfører at barn og voksne blir utsatt for store belastninger og betydelige fysiske og psykiske problemer. Barndommen har vi med oss resten av livet.

Arbeidet med å forebygge og bekjempe vold og overgrep mot barn og unge må prioriteres høyt!