Min sønn på snart 18 år skal til forhåndsbetalt kjøretime på Steinkjer. Han skal ta toget fra Sparbu stasjon. En såkalt påstigningsstasjon skal jeg senere få vite at den kategoriseres som. Toget skal komme 08:10, men på lystavla står det at toget er forsinket og er ventet 08:24.

På stasjonen er det et leskur som de tre ventende søker ly i. Det er drøye fem kuldegrader og stiv kuling i kastene, så det er bitende kaldt å stå å vente på et forsinket tog. Når toget endelig kommer står to av de ventende rett utenfor leskuret, mens en dame søker ly inne i skuret så lenge som mulig. Hun vil vel prøve å gå rett fra skuret og inn i toget, men toget kjører bare rett forbi stasjonen, og de tre står slukøret igjen på perrongen.

Like etter dundrer et godstog gjennom stasjonsområdet i motsatt retning. Rett etter Sparbu stasjon er det nemlig et dobbeltsporet møtepunkt. Et godstog har altså stått og ventet på det forsinkede persontoget.

Jeg ringer Vys kundetelefon for å høre hvordan det er mulig at et tog bare kjører rett forbi tre personer på en stasjon, blant annet min snart 18-årige sønn.

Ei for så vidt hyggelig jente svarer hos Vy. Noe av det første hun spør om da jeg forteller historien er om sønnen min tok «skrinsjått» av lystavla der det sto at toget var forsinket. Hva, spør jeg overrasket? «Skrinsjått» av lystavla? Hva er det for et spørsmål å stille, spør jeg? Jeg er 18 år selv og tar «skrinsjått» av alt hele tida, sier jenta på kundeservice. Dessuten snakker du ikke til Vy, men til SJ Nord, opplyser hun.

Men jeg ringte jo nummeret til Vy, svarer jeg. Ja, men det er SJ Nord som kjører denne strekningen, forteller hun. Så du jobber i SJ Nord altså, spør jeg. Nei, jeg jobber egentlig i Entur, svarer hun. Og hva er Entur, spør jeg. Vi gir informasjon på vegne av alle operatørene, svarer hun. Ja vel.

Vy, eller Entur som Vy tydeligvis dirigerer samtalen til selv om du ringer Vy, har altså plassert en 18-åring i førstelinja for å behandle de reisendes spørsmål og problemer. Etter mitt skjønn er det å drive kundeservice for vår felleseide infrastruktur liksom ikke det samme som å selge pølser på en bensinstasjon eller stå i en klesbutikk.

18-åringer kan være flinke til mye, men å sitte i førstelinja for å motta henvendelser fra gammel og ung i alle mulige, og umulige, situasjoner krever både en livserfaring og modenhet som langt overgår det man kan forvente av en 18-åring. Men de er kanskje billige i drift 18-åringene? Tross alt er jo hele den nye organiseringen av togtransporten vår innrettet mot én eneste ting – å spare penger.

Jeg ber om å bli satt over til togføreren for å få en forklaring på hvorfor han kjørte rett forbi sønnen min og to andre på Sparbu stasjon, men det har de ikke lov til, sier hun. Hun lover derimot at hun skal ringe føreren og så ringe meg tilbake. Men jeg må passe telefonen, hun ringer bare ÉN gang, poengterer hun. I Enturs verden er det altså jeg som må være på tå hev, ikke de, de som utfører et arbeid for oss med vårt felleseie som arbeidsverktøy.

Hun ringer tilbake og kan fortelle at Sparbu stasjon er en påstigningsstasjon og at passasjerer må vise tydelig at de ønsker å bli med toget ved å i god tid stå ute på perrongen før toget kommer. Hun kan fortelle at føreren har observert tre personer på perrongen, men han påstår at de sto inne i leskuret og at han derfor ikke så dem tidsnok til å stoppe. Hun legger til: Vet du hvor fort togene kjører, de kjører kjempefort, så det er ikke noe rart at føreren ikke så dem.

Men herregud, sier jeg, toget kan jo ikke kjøre kjempefort inn mot en stasjon hvis det skal forberede seg på å stoppe i fall noen skal på? Det er dessuten en kurve like før Sparbu stasjon, så det kan ikke stemme at toget har kjempefart inn mot stasjonen hvis føreren skal vinne å stoppe dersom han visuelt skal registrere at det er folk på stasjonen som vil bli med toget, mener jeg. Dessuten, legger jeg til, hvilken annen grunn skulle mennesker ha for å oppholde seg på en togstasjon langt ute i distriktet klokka åtte om morgenen annet enn å skulle bli med toget?

Man henger jo ikke på stasjonen for moro skyld klokka åtte om morgenen? Jeg presenterer min egen teori for henne, nemlig at alt tyder på at denne togføreren var stresset både fordi han var forsinket, og ikke minst fordi det sto et godstog og ventet på ham. Dette førte sannsynligvis til at han ikke var oppmerksom nok da han nærmet seg Sparbu stasjon, og gjorde at han passerte uten å stoppe i iveren etter å ikke forsinke kollegaen i godstoget mer enn han allerede hadde gjort.

Men samtalen var allerede ferdig. Ifølge 18-åringen i Entur hadde føreren ikke gjort noe galt, det var de tre gjennomfrosne reisende på stasjonen som selv hadde ansvaret for det inntrufne.

Dette er en bitte liten hverdagshistorie, men den illustrerer en langt større historie.

Nemlig historien om at oppstykkingen av vårt felleseide togselskap i et konglomerat av selskaper og underleverandører er en fullstendig ødeleggelse, og et ran, av vår felles eiendom opparbeidet gjennom generasjoner. Det føyer seg inn i rekken av en lignende ødeleggelse av flere andre felleseide samfunnsinstitusjoner. Det er nok å nevne energisektoren. Dette er en villet politikk som for alvor skjøt fart med New Public Management-apostelen Jens Stoltenberg, ble ytterligere trappet opp under Erna Solberg og som nå videreføres av Jonas Gahr Støre.

Jeg gremmes i dypet av min sjel.